På våren 2013 fikk vi en tlf fra en bekymret mamma. Datterens ponni hadde vært halt siden før jul, og etter div veterinærbesøk uten resultater var de nær ved å gi opp. Men en uendelig kjærlighet til denne ponnien gjorde at de fremdeles ville prøve. Avtalen ble at de skulle komme opp med BLUE BOY etter at veterinær Petter Myhre hadde tatt en siste sjekk, og 31 mai kom han. Med en bunke journaler fra mange av de beste veterinærene vi har i landet, alle med hver sin diagnose. Allerede da følte vi at dette skulle bli en tøff utfordring, men etter samtaler med mamma Thilde og datter Caroline MÅTTE vi bare prøve. MEN siden haltheten hadde sittet så lenge ble vi enige om å gi oss hvis vi ikke fikk resultater.

Petter Myhre hadde lokalisert haltheten til venstre frambein, men selv etter flere behandlinger slapp den ikke. Så fort det lot seg gjøre begynte vi å behandle muskulaturen hans. Han var fryktelig stiv og stutt i bevegelsene, og hadde store  muskulære problemer i skuldre og bog. Vi mønstret han ofte og bortsett fra å være stiv travet han egentlig ganske fint. Vi fortsatte med vitafloor, og begynte å trene han på vannmølla. Etter noen dager ble Blubbe fryktelig halt.......selv med belastningsfri trening og tett oppfølging av muskelproblemene hans.

Dermed måtte jeg ta et par tunge telefoner. Petter var enig om at det var på tide å avslutte og vi avtalte tid for at vi skulle komme ned på klinikken. For at hele familien skulle få tid til å ta skikkelig farvel med Blubbe, ble dagen for avlivning satt litt frem i tid.

Søndagen etter kom hele familien, og dagen ble tung for oss alle sammen. Caroline var fantastisk tøff der hun tuslet rundt med verdens beste ponni, gav han godis og tok bilder omhverandre. Der og da bestemte vi oss for å gi alt den siste uken han var hos oss. Vi fortsatte med det opplegget vi egentlig trodde veldig på, men som hadde fremprovosert denne haltheten  igjen. Hovslageren vår, Mette, kom. Og sammen kom vi frem til hvordan vi ville sko han for å minst mulig belaste hovleddet hans.

For hver dag så vi bedring, uten at vi sa så mye om det til Caroline og Thilde :-) og 27 juni var det endelig  tid for besøk til Petter.

I timeboka til Petter sto det faktisk "eutanasi" , men han var allerede advart om framgangen! Som vanlig gikk Petter nøye igjennom ponnien. Vi løp på hardt underlag, mykt underlag, longerte og bøyde......før Petter ringte Thilde og spurte om hun var religiøs!! Blue var haltfri, og ble selvsagt med oss hjem igjen!! Ny treningsplan ble laget, og ny sjekk ble planlagt 1.sept. Innen den tid skulle han ha vært i full trening i en mnd.

Vi fortsatte treningen, og utvidet stadig med longetrening. Fra kun skritt, til litt trav og til slutt turde vi galoppere han og! Han viste ingen tegn til å falle tilbake til gamle synder og 29 august var det igjen på tide å reise til Petter.

Nyskodd av Mette og i fulle trening dro vi ned. Litt nervøse, men igjen helt uten grunn! Petter var storfornøyd med han, og telefon til Thilde var igjen positiv!!

Så dermed var vår jobb med fantastiske Blubbe over, og han dro hjem til Caro!

Alle ponnier skulle vært så heldige å ha eiere som Caroline og Thilde. hadde det ikke vært for deres kjærlighet til Blue og deres tålmodighet hadde det ikke vært noen Blubbe! Nå krysser vi fingrene for at denne herlige ponnien har mange år foran seg som sprangponni, og at Caro og Blubbe får mange fine runder sammen i ringen!

For oss har det vært en ære å bli kjent med Blubbe, Caro og Thilde! Måtte flere hesteeiere bli som dere :-)